I dag har vi vært på tur med Heidi og Fredrik. Vi fikk løpe løse på turstien og koste oss masse. Vi stoppet opp ved et kart for at de to menneskene uten retningssans skulle finne ut hvor vi var (godt de har med seg tre hunder som kan lukte veien hjem). Jeg satte meg i veikanten og spiste på et blad. Da vi skulle gå igjen ble jeg sittende litt til, for Nadia løp alt for langt foran som vanlig. Trude måtte rope henne tilbake og da hun kom, løp hun kjempe fort og sneiet hodet mitt. Da ble det svart og jeg ble hel rar. Trude løftet meg opp med en gang og sjekket meg. Jeg skalv og var helt utafor. Det venstre bakbenet mitt klarte jeg ikke å tråkke ordentlig ned på. Trude trodde det var hofta mi som er operert fra før, som hadde blitt skadet.
De bar meg hjem, noe som var greit, for det var jo ganske langt å gå. Etter hvert kom jeg mer og mer til meg selv, og da vi kom hjem haltet jeg ikke lenger. Da syntes ikke disse menneskene at det var noe vits i å dra til veterinæren. Jeg fikk smertestillende, så skal de visst se det an. Nå er jeg veldig sliten, så jeg får ta meg en lang lur på sofaen. Håper at benet mitt slutter å gjøre vondt snart.
Nadia bare fortsatte å løpe etter at hun hadde løpt på meg hun. Ikke hørte jeg noen unnskylding eller noen ting, hun bare gikk og fant seg en gammel bolle som noen hadde kastet fra seg. Hun eier ikke sympati. Hun skal nok få høre det etterpå, jeg må bare samle litt krefter først.
Goldie
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar